Hyttekulturens gjennombrudd

cabinsSom du kan lese om på siden om den norske hyttekulturens røtter, bygger det forholdet nordmenn har til hytter på århundrelange tradisjoner. Men den kulturen man kjenner i dag, er strengt tatt et resultat av utviklingstrekk fra de siste hundre årene. Først for rundt 50 – 100 år siden ble det nemlig vanlig for folk flest i Norge, å ha noe som het ferie og fritid.

Åttetimersdagen og ferieloven var med på å legge grunnlaget for den nye bruken av fritidsboliger. Fagforeningene og andre foreninger og lag, etablerte hytter som medlemmene kunne bruke, slik at det ikke skulle være noen forskjell på arbeidere, og de mer velstående, som hadde sine lyststeder, landgårder, og jakthytter rundt om kring. Disse hyttene var altså kollektiv eid, og et tilbud til folk, som ellers ikke ville ha noen tilgang til fritidsbolig. I mange tilfeller var det til og med snakk om dem, som ikke eide sin egen daglige bolig.

På denne tiden var det fortsatt ikke så mange biler, så disse hyttene kunne ikke ligge langt utenfor allfarvei. Tvert i mot lå de i umiddelbar nærhet til byene, slik at arbeiderne enkelt kunne ha tilgang til dem, men likevel komme seg ut i naturen, ved hjelp av ski, sykkel, eller robåt.

Samtidig laget overklasset stadig nye og mer luksuriøse versjoner av fritidsboligen, med voldsomme hyttepalasser og pretensiøse jaktslott. Dette sto i sterk kontrast til de mye enklere hyttene som etter hvert ble dominerende, representert blant annet av Einar Gerhardsens enkle hyttevaner.

Fra 1960-tallet hadde Norge også en voksende middelklasse som fikk større og større betydning sosialt og kulturelt. For disse var det ikke lenger bra nok å dele lagshytter med andre. Man skulle ha sin egen hytte, og gjerne langt unna byen, med bilkjøring fram og tilbake. Denne trenden, som reflekterer velstandsøkningen i Norge, har fortsatt inn i dette århundre.